Å avdekke tapt mening

Omtale av Alexandros MistriotisThe Reception, skrevet av Arve Rød.

Alle steder er midt i verden. Det er ikke mine ord, men noe den greske kunstneren Alexandros Mistriotis skriver i anledning sitt prosjekt The Reception, en pågående serie byvandringer som noen dager i september 2018 la veien til Moss. Eller rettere sagt gjennom Moss, inn under huden på husveggene og stedsnavnene og trafikkårene – inn i byens kropp og sjel. The Reception er en dissekering av byrommet, til fots, som legger for dagen historier og skjebner i liten og stor skala, om alt fra rundkjøringer, gatestumper og små plaketter på vernede bygg til industriutvikling og global kapitalisme.

Mistriotis kommer fra Athen, og har arbeidet med byvandringer som kunst og The Reception som kunstnerisk prosjekt der i snart åtte år. Athen er naturligvis milevis fra Moss, ikke bare i geografisk avstand, men på omtrent alle måter det går an å tenke seg. Athen er en verdensby og metropol – med over tre millioner innbyggere er den en av Europa største byer. Ikke minst er den et sentrum for europeisk historie, og arnested for vår politiske, kunstneriske og intellektuelle kultur. Det er naturlig å tenke seg at fortellingene ligger mer klart oppe i dagen på et sted der man––i løpet av en spasertur––kan slumpe til å passere alt fra ruinene etter Aristoteles’ skole og 2600 år gamle gudetempler, til sporene etter en opprivende borgerkrig og nesten et dusin revolusjoner, i mer moderne tid.

Moss er i sammenligning en døsig, norsk småby, og et forhenværende industristed som nå er i prosess med å finne en ny identitet og nye næringsveier i en ny tid. Likevel, og nettopp derfor, er Moss like midt i verden og historien som Athen. Det er en tanke som får både politiske og eksistensfilosofiske følger idet Alexandros Mistriotis starter vår fire timer lange vandring gjennom et høstkaldt Moss sentrum.

The Norwegian Lady

Vi møtes i vestibylen i Kirkeparken videregående skole, under en høyreist gipsskulptur av en kvinnefigur i fotside skjørt og med blikket skuende uutgrunnelig ut i rommet. Mistriotis snakker lavt og rolig, og gruppen på 10-12 deltakere må spisse ører og skjerpe konsentrasjonen for å følge med. Han forteller om kvinnefiguren, at den kalles The Norwegian Lady og er en kopi av en gallionsfigur som i sin tid prydet baugen på barken Dictator, en norsk handelsskute med hjemmehavn i Moss, som i 1891 forliste utenfor Virginia Beach på den amerikanske østkysten. Til minne om redningsaksjonen den gang står en tilsvarende statue på stranden i Virginia Beach, med øynene mot atlanterhavshorisonten.

Med den ruvende kvinneskikkelsen over oss, la Mistriotis an til en fortelling som setter Moss i kontakt med de lange linjene, i historien og i geografien, der det lille ses i lys av det store, og vise versa. Han pirket vennlig og nysgjerrig gjennom lagene av levde liv og bebyggelse, på søken etter både det generelle i verden og menneskelivet, og det særegent spesifikke i Moss, med avstikkere i tid og rom, hvor dramatikken lå i det fortalte heller enn i framføringen. Hva betyr steder, og minner om steder, for hvem vi er, og hvem vi kan bli? Om vi forandrer et sted, vil vi dermed også forandre vår identitet og vår livsverden?

På et av stoppestedene sto vi med utsikt mot en lav ettermiddagssol og glinsende svart, nyanlagt parkeringsplass-asfalt over restene etter den gamle papirindustrien på Verket. Mistriotis fortalte den rystende fortellingen om Lidice-massakren, der en hel tsjekkisk landsby – folk, hus, jorder og veier, til og med elveløpet gjennom landsbyen – ble utryddet og utradert, som en hevnaksjon etter at tsjekkoslovakiske partisaner tok livet av den tyranniske SS-offiseren Reinhard Heydrich i 1942. The Reception loset oss videre, fra glassålens vandring opp Mossefossen til funnet av Ekofisk-feltet i Nordsjøen og historien om Farouk al-Kasim, en irakisk ingeniør som har mye av æren for at det norske oljeeventyret ble et eventyr også for folk flest. Vi kunne ta jernbanesporenes håndmurte steinfundamenter versus murfasadene på generiske boligblokker langs Fleischer Brygge nærmere i øyensyn, og senere få innblikk de storindustri-logistiske begrunnelsene for byens første trafikklys, i krysset Helgerødgata-Gimleveien på Jeløya.

Monumenter

Dette er bare noen av trådene som ble sydd sammen til et komplekst bilde i løpet av The Reception. Og vi endte på et vis der vi startet, riktignok ved elvebredden i Kanalparken, med utsikt mot Bastøfosen ferjeleie, men igjen under den samme kvinnen som voktet over oss da vi startet. Der står en mer robust versjon i bronse, den tredje Norwegian Lady vi ble introdusert for på turen, som bærer ønsket om trygg hjemkomst for alle sjøens reisende, slik det er skrevet i plaketten på skulpturens sokkel. Vi avsluttet turen i et stille fellesskap med henne, skuende utover det mørke farvannet der den skjebnesvangre ferden kanskje startet for mannskapet på Dictator for 130 år siden.

The Norwegian Lady ble prolog og epilog til en forestilling som la opp til et både episk og hverdagslig perspektiv. Hun er et monument slik vi er vant til å tenke på monumenter – et minnesmerke eller en figurativ form, plassert på et sted med en spesiell betydning, til minne om en person eller hendelse. For folket i Moss og Virginia Beach er statuen en markør som holder tragedien og redningsdåden fast i den kollektive bevisstheten, og samtidig en fysisk manifestasjon av de to byenes offisielle fellesskap i form av å være vennskapsbyer – også et resultat av hendelsene i 1891. For øvrig er Moss, som de fleste andre norske byer, et sted der klassiske monumenter er unntak – at Mistriotis valgte å ramme inn sin vandring med to av byens sjeldne eksempler på minnesmerker i mer tradisjonell forstand, bidro snarere til å understreke fraværet av slike i Moss. Mistriotis gjorde endatil et stopp ved det gamle tannhjulet fra Moss Verft, som nå står i rundkjøringen i Helgerødgata, og trakk fram dette som like virkningsfullt og monumentalt talende for byens historie, identitet og fellesskapsfølelse, som all verdens store menn (og i sjeldne tilfeller kvinner) på sokkel.

Kunsthistoriske vandringer

Om vi skal plassere turen, eller hendelsen, som kunstverk, er det naturlig å snakke om The Reception som en performance framfor en teaterforestilling – Mistriotis spiller ingen rolle utover å være til stede som seg selv, og ingenting var innøvd annet enn det grundige forarbeidet han har gjort i løpet av sine mange besøk til Moss i forkant av NonStop International Theatre Festivalen. Disse besøk ble organisert av Østfold Internasjonale Teater kurator-produsent James Moore, som inviterte Mistriotis til å implementere verket i Moss. Selv sier Mistriotis at han ikke skiller mellom poesien, refleksjonen og teateret i sine framføringer – de er fortellinger som «veksler raskt mellom analyserende poesi og poetisk teori»; som unngår det spektakulære, og heller tar sikte på å skape scener i deltakernes egne hoder.

Ser vi The Reception i en mer kritisk og kunsthistorisk kontekst finnes det mange mulige referanser. Allerede dadaistene annonserte flere guidede byvandringer, i 1921, i form av ekskursjoner til «steder som ikke hadde noen grunn til å eksistere», ifølge dem selv.[1] På 1950- og 60-tallet oppfordret de franske situasjonistene til å vandre eller drive planløst rundt i byen i små grupper – dérive, som de kalte det – for derigjennom å skape uventede situasjoner som kunne frigjøre individene fra hva de så som «kapitalismens falske begjær». Situasjonistene er trolig det mest kjente eksempelet på kunstnere som på ulike måter har brukt det å bevege seg i byrommet som et både politisk-kritisk og bevissthetsutvidende verktøy, og som samtidig kan knyttes til en tradisjon for såkalt «deltakerbasert kunst», eller relasjonell estetikk som det kalles i et mer kunstteoretisk språk – noe som vel er én av merkelappene vi også kan sette på The Reception. I nyere tid finnes det flere eksempler på kunstnere som bruker vandringen som et kunstnerisk uttrykk og sosialt verktøy, og som på ulikt vis kan være relevante å se i sammenheng med Mistriotis’ byvandringer, fra Richard Long til Francis Alÿs, Janet Cardiff og Hamish Fulton – sistnevnte arrangerte nylig en gruppevandring i Oslo sentrum, i forbindelse med sin utstillingsåpning på Galleri Riis i oktober.

Alternative monumenter

Det er likevel et annet prosjekt jeg kom til å tenke på som et mer relevant bakgrunnsmateriale for lesning av The Reception, på siden av ideen om det sosiale deltakeraspektet ved vandringer i urbane landskap, og nærmere knyttet til en alternativ tenkning om monumenter. I 1967 dro den sentrale amerikanske kunstneren Robert Smithson fra New York til hjembyen Passaic i nabostaten New Jersey, og foretok der en vandring – uten andre deltakere enn seg selv – rundt i det slitte industrielle bylandskapet, mens han dokumenterte med kameraet det han paradoksalt definerte som «monumenter»: jernbroer, kloakkrør, parkeringsplasser, sandsletter og så videre.[2][3]

Den resulterende serien svart/hvitt-fotografier kalte han Monuments of Passaic, og en artikkel om prosjektet publisert i tidsskriftet Artforum fikk undertittelen «Has Passaic Replaced Rome as the Eternal City». Smithson er kanskje lettere ironisk i både tittel og undertittel, men meningen er noe av den samme vi kan spore i Mistriotis’ omgang med byrommene i Moss. På lignende vis som The Reception ber oss om å legge merke til de skjulte eller oversette stedene i byrommet, og se disse som like vesentlige som mer anerkjent og akseptert viktige monumenter og bygg, åpner Smithson for å la det anonyme, mistrøstige og maskinskapte forstadslandskapet i New Jersey stå fram som like viktige vitnesbyrd for vår tid, som restene av romersk storhet i «den evige stad» er for utviklingen av det moderne, siviliserte samfunnet.

Sett med slike øyne, er Moss like midt i verden og historien som antikkens Roma, eller Athen for den sakens skyld. I sin artikkel trekker Smithson fram en parkeringsplass, som dekker de gamle jernbanesporene som en gang løp tvers gjennom Passaic – litt som asfalten som nå er anlagt over de fordums industritomtene på Verket. Plassen deler byen i to, skriver Smithson, og gjør den på samme tid til både speil og speilbilde: «Man kunne aldri vite på hvilken side av speilet man befant seg. Det var ingenting interessant eller fremmed ved dette flate monumentet, likevel ga det gjenklang av en slags klisjéaktig idé om evigheten; kanskje er «universets hemmeligheter» like hendelsesløst – for ikke å si kjedelig.»[4] Og kanskje er Mistriotis inne på noe av det samme idet han også snakker om byen som «et speil for alle mulige spørsmål», der våre felles anliggender, vår fortid og framtid, ligger skjult, og hvor vi stadig må finne tilbake til det offentlige rommet for å finne svarene – eller spørsmålene – og avdekke tapt mening.[5]


[1] Bare en av disse ble riktignok gjennomført, i en gjengrodd kirkegård i Paris (Saint-Julien-le-Pauvre).

[2] Robert Smithson (1938–1973) er en av de mest kjente amerikanske kunstnerne fra 1960- og 1970-åra. Han er kjent for sitt arbeid med det han kalte «non-sites» og forholdet mellom naturlig og menneskeskapt landskap. Hans mest kjente kunstverk er «Spiral Jetty» fra 1970, en spiralformet molo som strekker seg 500 meter ut i en innsjø i Utah.

[3] Smithson skal også ha vurdert å arrangere guidede turer til monumentene i Passaic, noe han aldri rakk å gjennomføre.

[4] Robert Smithson, «The Monuments of Passaic», Artforums desembernummer 1967, s. 52–57.

[5] Alexandros Mistriotis om The Reception, på http://www.in-situ.info/en/artists/en/alexandros-mistriotis-123

Innhold