Engasjement Moss!

In Search of Democracy 3.0 senket terskelen for demokratisk deltakelse, skriver kunstkritiker Arve Rød.

Hva betyr det å engasjere seg i samfunnet? Altså, ikke bare på et politisk-institusjonelt nivå, men hva innebærer det faktisk av handlinger og initiativer for den enkelte?

Å engasjere seg er her ment i betydningen å ville endre på ting; å gjøre verden til et bedre sted – om enn bare den biten av verden man kan rekke over i løpet av en spasertur. Som for eksempel Sjøsiden og Nyquistbyen i Moss, og planene som skal prege byen i generasjoner fremover.

Spørsmålet er for mange hvor og hvordan man skal starte: Et leserinnlegg i lokalavisa? Eller kanskje en skarp kommentar på Facebook – våre dagers torgallmenning – er mer effektivt for å si din mening til flest mulig. Er du mer målrettet, kan du velge å gå inn i lokalpolitikken; melde deg inn i en ideell organisasjon – eller bare stille deg opp på hjørnet og agitere for din hjertesak. Det siste er kanskje mer aparte og spissformulert. Men såkalte «Speaker’s Corners», som de fleste antakelig forbinder med Londons Hyde Park, er noe flere byer og land i moderne demokratier har lagt til rette for, for at mannen og kvinnen i gata skal kunne gi sin stemme i det offentlige rom, i liten skala.

Kunst på stedet. Kunst for stedet!

Medbestemmelse, demokrati og deltakelse i offentlige anliggender er noe som opptar også kunst og kunstnere. Vi vet at kunst i offentlig rom kan være så mangt: Fra tradisjonell utsmykking – altså kunstverk plassert i byrom, offentlige bygg og rundkjøringer – til kunstneriske prosjekter som i større grad tar sikte på å legge til rette for møter mennesker imellom. Resultatet kan være alt fra pynt og forskjønnelse av de fysiske omgivelsene til sosiale situasjoner som skaper rom for ettertenksomhet og refleksjon.

Kunsten som lages for og i det offentlige rommet, og som tar sikte på å involvere publikum som noe annet enn passive betraktere, kan ofte være vanskelig å lokalisere som kunst for dette publikummet. Den bruker ikke de virkemidlene vi er vant til å tenke på som kunstnerisk form eller materiale, og lite eller ingenting er laget på forhånd i et kunstneratelier. Kunsten oppstår på stedet – og for stedet. Sluttresultatet er en prosess som potensielt kan forplante seg fra betrakternes hoder og ut til den politiske, sosiale og materielle virkeligheten vi kaller samfunn.

En plass for alle ved bordet

Å invitere og motivere borgerne til deltakelse, medskaping og medbestemmelse er både kunstnerisk form og materiale for Østfold Internasjonale Teater, og prosjektet In Search of Democracy 3.0 av det nederlandske kunstnerkollektivet Company New Heroes. Nå gir de ut en bok som er et resultat av den første delen av prosjektet: I løpet av en tre dagers seanse på Kirketorget i august der også jeg, som verken bor i eller har bakgrunn fra Moss, fikk anledning til å delta, kunne enhver med noe på hjertet om framtidas Moss få sine meninger gjort synlig i offentligheten, i tegnet form.

In Search of Democracy 3.0 senket terskelen for demokratisk deltakelse til et nivå hvor selv den mest beskjedne kunne føle seg trygg og ivaretatt. På Kirketorget var det bokstavelig talt en plass ved bordet for alle: Tegneklare illustratører satt klare ved hver sin pult og ventet på at akkurat du skulle spandere noen minutter på å prate løst og fast om ditt syn på Moss: Hva er bra, hva er dårlig, og hva ser du for deg at byen skal være om fem, ti eller femti år? Jeg fikk sludre i vei med Aurora, som tegnet etter hvert som jeg fabulerte – ikke først og fremst om Moss, men om alle bymiljøer. Den resulterende tegningen kalte vi «Plan for bakkeplan», og viser et profittsultent kjøpesentermonster som slafser i seg et stakkars småbysentrum.

Å lytte til hverandre

Jeg er antakeligvis en romantiker hva det å leve i en by angår. Ikke sånn å forstå at jeg synes småhus og intim idyll er det beste – tvert imot, en by skal se ut som en by og må gjerne strekke seg litt i været. Det viktige er at om ikke det viltre, foranderlige og uforutsigbare mangfoldet ivaretas på gata, vil byens sjel dø. Slik ser jeg for meg det ideelle byliv Moss, i Molde eller i Oslo: smått og stort ved siden av hverandre, «høl i veggen»-restauranter med billig mat, franske brasserier med dyrere mat, kaffehus med ferske aviser og stamkneipa på hjørnet, en skredder i kjelleren og et kunstneratelier på loftet. Jeg ser for meg at styrende myndigheter, næringsliv og kulturliv kan gå sammen om å hegne om dette mangfoldet – la byen være litt uregjerlig og egenartet, men først og fremst levende. Huseiere og utleiere: Sett ned leia på bakkeplan! Utbyggere: Planlegg lokaler også for andre enn de store kjedebutikkene! La småbedriftene og de kreative raringene slippe til, og se om kanskje ikke verdien i etasjene oppover øker som følge av et attraktivt og artig bysentrum!

Andre foretrakk tivoli, flere og større grøntarealer for lek og meditasjon, lange strandpromenader med badeplasser, eller et turistsenter som kan lokke til seg innflyttere. En åtteårig mossegutt ønsket seg mest en stooor by med skyskrapere, og ville «helst bare være i Oslo». Sånn er vi forskjellige. Om akkurat du eller jeg får det akkurat som vi vil, er ikke det viktigste. Det avgjørende er at vi alle får være med å påvirke, å la vår stemme bli hørt, og at vi, med våre ulike synspunkter og politiske grunnsyn, kan komme sammen og lytte til hverandre. In Search of Democracy 3.0. handler slik sett om noe nært, og på samme tid om noe større: et kunstnerisk eksperiment og en politisk ambisjon som går opp i en høyere, demokratisk enhet.

Les også:

Innhold