fbpx

Kunst, deltagelse og demokrati

Det sammenbindende element for det kunstneriske programmet er demokrati og deltakelse, skriver Arve Rød om ØITs kunsteriske program IN SITU Focus 2018 i Moss.

av Arve Rød

Jeg trår litt usikkert og prøvende rundt inne på Amfi kjøpesenter i Moss, en septemberdag med skikkelig ruskevær ute. Egentlig skulle jeg vært ute i gatene, men høstens første kuling har tvunget meg og et helt kostebinderi av folk og rekvisitter inn blant blomsterbutikker, konditorier og brilleforretninger langs de innendørs handlegatene. Den belgiske kunstneren Benjamin Vandewalle er i gang med å instruere assistenter og deltakere fra publikum i sitt prosjekt Studio Cité. Det var ett av flere offentlig rom-prosjekter som gjestet Moss under teaterfestivalen NonStop International Theatre Festival forrige høst, som del av IN SITU Focus 2018 i regi av Østfold Internasjonale Teater (tidligere Østfold kulturutvikling – Avd. scenekunst).

Du ser ut som du trenger litt positiv input i livet; gå hen og tre en kasse over hodet du også, og se om du kanskje etterpå kan gå hjem litt muntrere til sinns!

Selv har jeg fått en kasse av kryssfiner tredd over hodet, med innvendige speil som er vendt mot hverandre slik at det jeg faktisk ser, der jeg går med usikre skritt mellom Nille og en Narvesenkiosk, er at alt foran meg er snudd på hodet, alt er opp-ned, og jeg er tilsvarende forvirret. Det forhindrer likevel ikke at gesten den eldre mannen som plutselig står foran meg gjør, er tydelig nok. Han ser rett på meg, og slår seg mot tinningen med pekefingeren. Det er det universelle tegnet for «idiot», og noe alle forstår, opp-ned eller ei. Jeg blir jo litt fornærma, selv om jeg står midt inne i et kjøpesenter med en kasse på hodet. Mitt kultur-arbeidende sinn tenker umiddelbart at det får da være måte på gretne og innsnevra perspektiver. Lighten up, mann! Du ser ut som du trenger litt positiv input i livet; gå hen og tre en kasse over hodet du også, og se om du kanskje etterpå kan gå hjem litt muntrere til sinns!

Samtidig er det sånn at denne fingeren mot tinningen representerer noe annet og mer fundamentalt enn bare et spontant mishag fra en forbipasserende som kanskje bare hadde hatt en dårlig dag. Dessuten så jeg sikkert ganske klønete og fjollete ut, og man kan like gjerne si at det var han som var den morsomme av oss. Men altså: scenen som utspilte seg mellom oss handler i et videre perspektiv om noe helt grunnleggende for vårt samfunn og våre liv, slik vi er vant til å leve det. Jeg hadde gjort et valg om å innta det offentlige rommet med en kasse på hodet. Benjamin Vandewalle hadde valgt å ta turen helt til Moss med et orkester av kasser og mekaniske innretninger, for å gi oss muligheten til å se byen med nye øyne. Østfold Internasjonale Teater ved kurator-produsent James Moore hadde valgt å invitere Vandewalle, og de andre IN SITU-kunstnerne, til å innta byrommet for på ulike måter å stimulere gjennom eksperimenter, lek og moro til politisk og filosofisk refleksjon. Og mannen foran meg, han hadde kanskje ikke akkurat valgt å støte på en kar i en kasse på sin handletur denne fredagen, men ytringen han reagerte på situasjonen med, var både et valg og en demokratiske rett.

Den røde tråden

Ser man de ulike prosjektene som var del av IN SITU-programmet i Moss denne høsten under ett – fra Seth Honnors sparegris (PIG) under Christian Fredrik-dagene i august til gruppesamtalene i Building Conversation, Alexandros Mistriotis’ byvandringer (The Reception) og altså Vandewalles Studio Cité – tegner det seg et mønster, eller en rød tråd. Vurdert med formalistiske øyne, befinner de seg alle i et overlappende felt mellom teater og billedkunstens performancetradisjon, og samtidig vel innenfor det man snakker om som «kunst i offentlig rom». Teater, fordi prosjektene utspiller seg med byrommet som scene – vi flyttet oss altså ut i gatene, etter den første stormfulle dagen – med aktører som til en viss grad agerer ut fra et innøvd program. Performance, fordi de samtidig, til en viss grad, nettopp ikke forholder seg til et innøvd program eller manus.

Scenen og aktørene, som altså er byrommet og de til enhver tid tilfeldige forbipasserende der, er virkelighet og ikke forestilling. Aktører og publikum er ett og det samme. Med unntak av ett prosjekt – Building Conversation, hvor man hadde billettsalg – har ikke publikum bedt om å se på, eller bli konfrontert med, kunsten. Likevel var de nødvendige som aktive deltakere for at prosjektene skulle kunne realiseres i utgangspunktet. Det ligger en ambivalens her, i ønsket om velvillig medvirkning på den ene siden, og prosjektenes prinsipielt konfronterende innhold – om enn under et dekke av vennligsinnet lek – på den andre.

Den røde tråden er følgelig å åpne for perspektiver på felleskapet, gjennom aktivering og inkludering av innbyggerne–

Den røde tråden er følgelig å åpne for perspektiver på felleskapet, gjennom aktivering og inkludering av innbyggerne– fra å gå rundt i byen med en kasse over hodet til å sitte i ring i flere timer og se hverandre i øynene, uten å si så mye som et ord. Det sammenbindende element for samtlige kunstneriske initiativer og ideer under IN SITU Focus 2018 er politisk, og handler om demokrati. Og om deltakelse, som er selve grunnlaget for demokratiet.

Det er også det sammenbindende elementet for store deler av det vi kaller kunst i offentlig rom. Jeg snakker ikke her om den delen av kunst i offentlig rom som først og fremst har til hensikt å forskjønne disse rommene – elg og hjort og nakne damer i bronse, eller mer eller mindre figurative, skulpturelle monumenter til minne om historiske personer eller hendelser. Det er i tradisjonen for sosialt engasjerte – og engasjerende – kunstneriske virksomheter og initiativer at vi må plassere IN SITU Focus-kunstnerne. Det vi kunne oppleve i Moss denne høsten er kanskje enklest å beskrive dels som politisk teater, og dels som en «veksling mellom analyserende poesi og poetisk teori», for å låne en formulering fra Alexandros Mistriotis’ egen betegnelse av sin byvandring.

Mistriotis tok oss med til de oversette, anonyme og nærmest aparte stedene i byrommet, og blandet lokal historie med økonomiske og politiske sammenhenger i global utstrekning. De mange perspektivforvrengningene og periskopiske/kaleidoskopiske eksperimentene i Studio Cité utfordret både kroppen og blikket, og ga oss overraskende visuelle tolkninger av byrommet. Building Conversation satte samtalen på spissen. Med utgangspunkt i antropologi, filosofi og politisk tenkning konstruerte den nederlandske kollektiven av samme navn ulike samtalesituasjoner, organisert i grupper med hver sin samtaleguide, som tok opp problemstillinger omkring konflikt, fellesskap, og menneskets plass i en verden som for det aller meste består av ikke-menneskelige ting og fenomener. Og til slutt PIG, den store gjennomsiktige sparegrisen som plutselig en dag sto gåtefull og inviterende på Kirketorget, og som viste seg å være et eksperiment i kollektiv beslutningstaking.

Kunst i offentlig rom som tradisjon og (ny) sjanger

Disse enkelte prosjektene har jeg beskrevet i detalj andre steder. Det vi kan trekke ut som en felles essens for alle fire, er at de peker på ett sentralt punkt, eller tema for kunstnerisk undersøkelse: Det offentlige rommet som arena for demokratiske prosesser og deltakelse.

Skulle man sette IN SITU Focus-prosjektene under et kunsthistorisk begrep, er den såkalte «new genre public art» et naturlig sted å starte. Public art i moderne forstand, altså det vi kaller kunst i offentlig rom i norsk sammenheng, har tradisjoner tilbake til 1970-årene. Da fikk denne kunstformen, i likhet med samtidskunsten for øvrig, en mer sosialt eksperimenterende og engasjerende form. Offentlig kunst fram til da kunne nok være både formalt radikal, og ha et eksplisitt politisk innhold. Men det var først etter 1960-årenes nærmest fullstendige demokratisering av kunstens materielle og konseptuelle prosesser og innhold, og med idealet om utvisking av skillet mellom kunst og liv man hadde tilstrebet siden de kunstneriske avantgardebevegelsene tidligere på 1900-tallet, at kunsten nå endelig kunne sikte seg inn mot de sosiale og deltakerbaserte mulighetene i det offentlige rommet. Kunst i offentlig rom ble nå stedsspesifikk, altså at den både relaterte til og gjorde seg innholdsmessig avhengig av stedet den befant seg på. Og den ble relasjonell, i den forstand at den heller enn å først og fremst produsere estetiske objekter, skulle skape situasjoner der betrakterens deltakelse ble en forutsetning for verkets realisering.

Blant de mest kjente eksemplene på kunst i offentlig rom fra denne perioden, er den amerikanske skulptøren Richard Serras Tilted Arc på en offentlig plass sør på Manhattan. I 1981 installerte han en monumental, buet og skrånende stålplate på Federal Plaza, som skar tvers gjennom plassen og tvang fram endringer i hvordan folk beveget seg på stedet (og ja, man kan godt si at det er en aldri så liten likhet med Seth Honnors – riktignok midlertidige – sparegris på Kirketorget, på dette punktet). Verket skapte stor debatt, noe som til slutt endte med at det ble fjernet åtte år seinere, i 1989. Serras uttalelse underveis i løpet av krangelen om Tilted Arc har i ettertid blitt stående nærmest som en definisjon på stedsspesifikk kunst: Å flytte verket er å ødelegge det.

Det offentlige rommet som laboratorium

Den såkalte «new genre public art» er en redefinering av hva kunst i offentlig rom kan være. Den eventuelle deltakelsen i publikummets møte med Tilted Arc var for de aller flestes vedkommende enten ubevisst eller ufrivillig. Kunstneren og forfatteren Suzanne Lacy presenterte begrepet «new genre» om de nye tendensene i kunst i offentlig rom i «post-Tilted Arc»-æraen, i boka Mapping the Terrain i 1994. Lacys utgangspunkt var kunstnere som på denne tiden viste interesse for mer aktivistiske kunstformer i byrommene, for å konfrontere og involvere publikum mer direkte. I en bredere forstand så man nå at kunstnere som valgte å trekke kunsten ut i det offentlige rommet, mer fokuserte på en helhetlig forståelse av samfunn og fellesskap enn på det fysiske stedet. Lacy skriver at denne nye sjangeren innen offentlig kunst «bruker både tradisjonelle og utradisjonelle medier for å kommunisere og samhandle med et bredt og sammensatt publikum om saker som er direkte relevante for deres egne liv», og at den «ulikt mye av det som til nå har gått under betegnelsen offentlig kunst, baserer seg på deltakelse og engasjement».

Antakeligvis kan vi si, med Lacys ord, om IN SITU Focus 2018 – og i videre forstand Østfold Internasjonale Teaters arbeid med kunst i offentlig rom generelt – at det er forholdet mellom kunstner og publikum som i seg selv er kunstverket. Prosjektene vi kunne oppleve i Moss er «publikums-spesifikke», for å låne et begrep fra en annen sentral aktør innen kunst i offentlig rom, den amerikanske kuratoren Mary Jane Jacob. Hun er blant dem som tydeligst har lagt vekt på kunstens rolle som sosialt møtepunkt; at kunst er erfaringen, ikke objektet. For Jacob leder dette naturlig til tanken om deltakelse, og hvordan denne er et fundament for demokrati. I en slik forståelse av hva kunst er og kan være, er den å ligne med erfaringen av verden omkring oss, av det vi kan kalle livspraksisen; vekstprosesser og endringer vi opplever gjennom livet. Deltakerånden og den åpne dialogen i kommunikasjonen med lokalsamfunn har i seg et potensial for praktisering av demokratiet som levd erfaring.

En ting kunst gjør bra i slike sammenhenger, er at den kan framkalle empati – et sentralt poeng for mye nyere kunst i offentlig rom. Kunst kan tenne forestillingsevnen, og kan derfor være en sterk sosial drivkraft. Den kan vise oss en annen måte å være på – den kan gjøre menneskelige relasjoner mer verdige, sier Jacob. Samtidig, slik vi også så det under IN SITU Focus 2018, kan den bidra til å bringe konflikter til overflaten, på måter som gjør at vi kan prøve ut ulike metoder for å håndtere disse konfliktene. Jeg tenker ikke i betydningen at kunst kan «redde verden» eller utgjøre avgjørende forskjeller på makronivå. Det blir å snu tingene på hodet, og forvente noe av kunst den uansett aldri kan innfri. Det den kan gjøre, er å vise oss hva som er mulig, tenne en gnist hos hver enkelt og endre måten hver og en av oss ser verden – og slik kanskje endre den likevel. Det er i de personlige møtene og i de lokale sammenhengene at slike former for kunstneriske eksperimenter og initiativer best kan fungere.

Kanskje vi kan se på IN SITU Focus 2018 som et laboratorium, eller forsøksrom, hvor meninger og erfaringer kunne brytes mot hverandre i kontrollerte former, og vante perspektiver snus på hodet. For publikum i Moss disse dagene spilte det trolig liten rolle hvorvidt de ulike prosjektene var gammel eller ny sjanger, eller hvorvidt de var teater eller performance, eller noe midt imellom. Strengt tatt spilte det mindre rolle også for kunstnerne selv. De var først og fremst presentert som muligheter for å se byen, selg selv og sine medborgere på nye måter; å komme tettere på et felleskap som i vår tid oppleves som stadig mer utsatt og truet, og stimulere til en følelse av at deltakelse og engasjement i dette fellesskapet fremdeles nytter, er viktig, og gir mening. I den sammenhengen er noen slag med pekefingeren mot tinningen ingenting å ta seg nær av.

Kilder:

kulturutvikling.no
Suzanne Lacy, Mapping the Terrain, 1994
Miwon Kwon, One Place After Another. Site-Specific Art and Locational Identity, 2004
Mary Jane Jacob, foredrag i regi av KOROs Critical Issues-serie, Oslo 2014

Mer om ØITs arbeid med utøvende kunst i offentlig rom:

Innhold