fbpx

In Search of Democracy 3.0: Medvirkning som virker?

Østfold Internasjonale Teater har gjennom In Search of Democracy 3.0 blitt en viktig aktør i byutviklingen i Hole, Drammen, Sarpsborg, Moss og Fredrikstad, skriver samfunnsforsker Erling Dokk Holm etter sitt møte med den interaktive installasjonen og kunstprosjektets metodikk.

Av Erling Dokk Holm
©2022 Østfold Internasjonale Teater

Det er en fuktig dag høsten 2022, lett regn i lufta, elva flyter langsomt og bred forbi, og her på kaia ved Trosvikstranda er kritt i alle regnbuens farer i bruk, unge, og litt eldre tegner sine idealer av en by på asfalten, de snakkes og diskuteres, og ved bord som er stilt ut sitter det illustratører og prater med folk som har sine drømmer om framtidens by, og illustratørene oversetter disse visjonen til vakre, røffe, lekne og undersøkende tegninger. Det er by som formes – på papiret. Dette lille torget på Trosvikstranda er åstedet for så mange møter, innrammet som det er av plakater som forkynner hvordan du – ja nettopp deg – også har makt, også kan påvirke, også har en rett til å heve stemme og fremme din drøm. Du leser plakatene, de sier: «In Search of Democracy 3.0«, og du tenker kanskje er dette demokrati.

De som deltok gjorde det av fri vilje, uten betaling, og med entusiasme og interesse. De som arrangerte dette var noe som sjeldent som en gruppe kunstnere, med utspring i Østfold Internasjonale Teater, som har adoptert og lettere justert en metode utviklet av de nederlandske Company New Heroes. Østfold Internasjonale Teater har gjennom denne metoden blitt en viktig aktør i byutviklingen i Hole, Drammen, Sarpsborg, Moss og Fredrikstad.

Kreativitet som metode

Det helt grunnleggende med metoden er at man bruker kunstnere som mellomledd mellom innbyggere og de som skal utvikle og regulere en eiendom. Konkret betyr det at enkeltindivider får komme og sette seg ved et bord, prate med en person – en illustratør – som kan omforme individets tanker til konkrete ideer om hvordan en by skal se ut. Kjernen i intervjuformen er at illustratøren spør intervjuobjektet hva hen savner, altså hva er det som ikke finnes, men som bør finnes. Company New Heroes som utviklet denne metoden har vært opptatt av nettopp dette spørsmålet, fordi gjennom å stille det, får man folk til å snakke om sine behov. Da vil de også begrunne de endringene de ønsker.

Den prosessen som foregår mellom intervjuobjekt og tegning krever mye av illustratøren. hvis illustratøren skal lykkes må hen både lytte godt, stille gode spørsmål, og evne å oversette tanker drømmer til en tegnet fremstilling. Samtidig må illustratøren legge bånd på seg og ikke la for mye av seg selv bli førende for resultatet. Østfold Internasjonale Teater har jo gjennomført disse møtene i en rekke ulike byer, og det har gitt dem anledning til videreutviklet illustratørrollen. Å justere og finslipe metoden er en naturlig del av prosessen.

Denne formen for prosjekt der man arrangerer et fysisk møte gir også noe andre resultater.  Kunstnerne – i dette tilfellet i regi av Østfold Internasjonale Teater – gjør Trosvikstranda til en reell møteplass gjennom å skape en arena for diskusjon, samtaler, samvær og informasjon om byutvikling og arkitektur. Det mest umiddelbart slående med prosjektet på Trosvikstranda denne dagen var at selve stedet allerede var i forandring. Kunstnernes inntog har endret atmosfæren, de har engasjert selve området i forvandlingens reise, og slik blir dette med ett et interessant sted å være.

Når dette prosjektet er avsluttet på Trosvikstranda så går det over i en ny fase. Dokumentasjonen av den får etter hvert form av en bok, pop-up utstillinger og store veggtegninger og det kommuniseres ut via en nettside. For reguleringsmyndigheten – kommunen – og for utbyggerne blir dette autoritative innspill. Når det er investert så mye innsats i prosessen er det vanskelig å ignorere innspillene, og de får raskt preg av å være sterke premissgivere. Oppdragsgiverne i denne prosessen er utbyggerne. Det er et selskap bestående av Fredrikstad Kommunes egne eiendomsselskap Isegran Eiendom og eiendomsutviklingsselskapet Stor Oslo (Trosvikstranda utvikling AS, red.anm). Fredrikstad kommune har også vært delaktig i prosessen, deres rolle er at de bestemmer hvordan området skal utvikles gjennom at kommunen er reguleringsmyndighet.

Medvirkning og loven

Prosessessen som utspiller seg er det vi kaller ‘medvirkning’, men hva mener vi egentlig med medvirkning? Ordet er jo så vakkert, det lover så mye. Og denne høstdagen så ser medvirkning ut som ene eneste stor sosial prosess. Ikke minst varmer det at denne metoden for medvirkning utviklet er utviklet med et mål om å fremme demokratiet. Det gjør at det som foregår virker enda mer knyttet til de idealene de fleste av oss har for samfunnsutvikling.

Men normalt sett ser ikke medvirkning slik ut. Det er i all hovedsak en tung og grå prosess som lovverket oppfordrer til. Det finnes nemlig et krav om medvirkning i Plan- og bygningsloven. Her står det skrevet:

Ҥ 5-1.Medvirkning
Enhver som fremmer planforslag, skal legge til rette for medvirkning. Kommunen skal påse at dette er oppfylt i planprosesser som utføres av andre offentlige organer eller private.
Kommunen har et særlig ansvar for å sikre aktiv medvirkning fra grupper som krever spesiell tilrettelegging, herunder barn og unge. Grupper og interesser som ikke er i stand til å delta direkte, skal sikres gode muligheter for medvirkning på annen måte.”

Imidlertid er den videre lovteksten ikke annet enn en presisering av et lavt ambisjonsnivå:
“Når loven her bestemmer at et planforslag skal sendes på høring, skal forslaget sendes til alle …som blir berørt av forslaget, til uttalelse innen en fastsatt frist.”

Medvirkning har altså et minimumskrav, og det er høring. Dette minimumskravet er i essens ikke annet enn en tillatelse for andre å mene noe og bli hørt, men ingenting annet. Det ligger ingen krav i lovteksten om prosesser der de som mener noe også skal få innflytelse. Det er med andre ord ingen demokratisk velutviklet institusjon vi her snakker om. Selve ordet medvirkning er i den dagligdagse betydningen i konflikt med den vanlige praksisen med høring. Medvirkning for de aller fleste av oss er en prosess der vi ikke bare blir hørt, men en prosess der vi har påvirkning.

Loven åpner opp for at alle som vil kan skrive et alternativt planforslag, men det er en rett som ikke er ny eller substansielt koblet til medvirkning. I følge Plan- og bygningsloven kan enhver borger foreslå en reguleringsplan for en hvilken som helst eiendom – altså eiendommer som er eid av andre. Det er en fornuftig adgang loven gir, men de som bruker den er enten kommune eller stat, eller større private grunneiere som vil starte en prosess.

Derfor er det slik at i normale byutviklingsprosesser så har befolkningen svært lite å si. Mye forskning er gjort på feltet og den viser at utbyggerne svært ofte får gjennom sine planer uansett, og hvis det er slik at planene endres så er det heller på grunn av plan- og bygningsmyndighetene eller politikerne som gjennom sine normale prosesser enten vil avslå et planforslag i sin helhet, eller be utvikler om å endre det.

Medvirkning i praksis

Vi kunne tenke oss at denne prosessen – at legfolk som har meninger i liten grad får bestemme – er bra for samfunnet i stort. De profesjonelle – både på utbyggersiden og på kontroll- og godkjenningssiden – får bestemme, og da får vi gode løsninger.

Imidlertid vet alle at svært mye av det som er gjort i norske byer og tettsteder de siste 100 årene, og spesielt de siste 60 årene er høyst problematisk. I etterkrigstiden gjorde nye teknologi – ikke minst privatbilen – det mulig å endre byplanleggingen. Tidligere hadde byens store fortinn vært at man komprimerte flest mulig funksjoner, ganske enkelt fordi det ga mest velferd, og effektivitet. Med privatbilens ankomst – den ble fritt tilgjengelig for salg i 1960 – ble spillet dramatisk endret. Nå kunne man etablerer bedrifter langt utenfor sentrum og også nye boligfelt kunne anlegges der det tidligere ikke hadde vært praktisk mulig å bo.

I denne perioden ble også byplanleggingen i stigende grad overtatt av ingeniørene og en interiørmessig tenkning. Arkitekten ble svekket – nye yrkesgrupper som veiingeniører, VVS-ingeniører, trafikk planleggere, logistikk eksperter med mer fikk mer makt. De laget en sonedelt by. Slik fikk vi et nytt lag av profesjoner mellom innbyggerne og politikerne, og makten ble enda vanskeligere å plassere og å kommunisere med. Når vi spoler tilbake i historien ser vi hvor mye som har feilet, men også i vår egen tid registrerer de fleste av oss at vi er omgitt av prosjekter som aldri burde vært bygget.

I stor grad skyldes det at mennesker som bor og bruker et sted blir ikke definert inn i utviklingsprosessene – fordi storsamfunnet ser på byutvikling som et område som bør være dominerte av profesjonelle aktører. Det vi opplever er hvordan et demokratisk underskudd over tid bidrar til at de kreftene som kjemper for sitt nærmiljø, de facto ekskluderes fra en prosess der deres kunnskap og kompetanse vil være avgjørende for et godt resultat.

Ulike former for medvirkning

De som gjennomfører omfattende medvirkningsprosesser – slik som den som her er beskrevet – flytter nivået for hvordan man kan drive medvirkning. Det ligger en markant nyskapning i å la et kunstnerisk prosjekt med en demokratisk ambisjon bli tildelt en førende rolle. Imidlertid er ikke denne metoden som utøves av Østfold Internasjonale Teater den eneste som historisk sett har vært anvendt. Det finnes nemlig mange tilnærminger innen medvirkning. En tradisjonell metode går ut på å lage spørreundersøkelser, fokusgrupper, og andre undersøkelser av nabolagets ønsker for et område eller en tomt. Denne metoden kan ha sine styrker hvis mange møter opp, men den er ofte skjemmet av at de som stiller opp ofte er en begrenset gruppe av middelaldrene og eldre. Å få tak i de unge er et problem i slike prosesser.

En annen retning er å lage såkalte plansmier – eller charetter – der man lager alternative områdeplaner. Disse plansmiene har i norsk sammenheng også som regel vært koblet til aktivister som har et konservativt syn på arkitektur og som ønsker å bygge en by uten modernistisk arkitektur. Mange av problemene med denne tilnærmingen ligger i at innbyggernes ønske om funksjoner og bymiljø må gå gjennom et estetisk filter, og ofte ender disse plansmiene opp befolket av profesjonelle aktivister utenifra som i bare begrenset grad har lokal kompetanse. De blir i realiteten alternative arkitektkontorer.

En annen metode som selvsagt er noe beslektet er at lokale grupper – gjerne ved hjelp av profesjonelle utøvere – lager en alternativ reguleringsplan der de tegner opp hovedprinsippene de vil ha, og så lar de innleide arkitektene stå for utførelsen. Dette er en metode som gir stor effekt i en rekke saker – for eksempel på Vålerenga i Oslo. Der engasjerte Vålerenga Vel i 2004 eksterne arkitekter som laget en alternativ reguleringsplan i opposisjon til OBOS sitt forslag. Det var et arkitektur- og byplanfaglig godt forslag som illustrerte hvor svakt OBOS sitt forslag var. Imidlertid kunne man ikke tvinge OBOS til å bygge dette, men det medført at OBOS la sitt eget forslag på is, og nå snart 20 år senere er det ennå ikke bygget noe på tomten. Det som imidlertid OBOS nå i skrivende stund ønsker å realisere er i en annen skala og med en annen følsomhet for omgivelsene enn det de tidligere har fremmet.

En fjerde metode – som sjelden er utprøvd – er å la dem som bor i nærområdet få innflytelse gjennom å invitere dem til å stemme over ulike forslag for et utviklingsprosjekt. Det betyr at lokalbefolkningen kommer sent inn, men at man får gode debatter om arkitektur og byplanlegging, og at de som stemmer de facto får makt. Det kan være vanskelig å få folk til å stemme, fordi ikke alle er så opptatt av disse temaene, og det er krevende å bestemme hvem som skal få lov å stemme. De som bor i en radius 500 meter unna, eller 1000 meter unna? Men selv om metoden ikke er perfekt så har den en mobiliserende effekt.

Et annet eksempel er “Stedsans” som Grenland Friteater setter opp årlig – i en rekke ulike byer, men som regel i Porsgrunn. “Stedsans” er med egne ord: “… en iscenesatt, spektakulær byvandring som søker å la publikum se byen med nye øyne. Ved å benytte alle scenekunstens virkemidler, framviser og undersøker Stedsans en bys eller et steds historiske og kulturelle identitet.” Når vi som publikum blir invitert inn i den byen som teaterstykket undersøker blir vi også en del av den lokale byutviklingsdebatten og når Grenland friteater kaller “Stedsans” for “et tverrfaglig byutviklingsprosjekt” så er det en god beskrivelse. I fortsettelsen av selve oppføringen blir vi som publikum også deltagere i debatten om hvordan byen skal utvikles videre.

På jakt etter et godt redskap

Hvis vi studerer In Search of Democracy 3.0 så er det flere – i alle fall fire – ulike særtrekk ved denne metoden som gjør at den kan være et kvassere og mer skapende redskap enn mange av de andre medvirkningsteknikkene som har vært anvendt.

For det første så er koblingen til demokrati eksplisitt. Vi opererer i demokratiteori med flere ulike tradisjoner og teorier. Den ene er det direktedemokratiet der idealet er at alle borgere skal stemme i alle saker, og ikke slutte seg sammen i allianser. Denne styringsformen har eksistert i mindre samfunn eller i samfunn der kun et lite fåtall av individene har hatt stemmerett. Athen er et eksempel på denne demokratiformen. Alle borgere kunne møte og delta i avgjørende, og det forslaget som fikk flest stemmer vant. Imidlertid var kvinner og slaver utelukket fra å stemme. Dette er hva vi kan kalle Democracy 1.0

Det representative demokratiet, eller det vi gjerne kaller det indirekte demokratiet, er basert på at vi stemmer på et annet individ og ønsker at det skal representere oss. Det er den formen vi har i de aller fleste demokratiske land. Det er historisk sett en uhyre vellykket modell, den sørger for politisk stabilitet, og den skaper store muligheter for at enkelt individene kan finne tilknytning til et parti eller en orientering som står i samsvar med deres egen overbevisning. Vi stemmer hvert fjerde år, og så overlater vi ansvaret til de som er valgt inn. Denne modellen betegnes av noen som Democracy 2.0, og det er kanskje en ganske god beskrivelse. En slik demokratiform har imidlertid sine mangler, den tar ikke opp i seg individenes behov for å være direkte og aktive aktører i samfunnsbyggingen.

Tittelen In Search of Democracy 3.0 brukes for å beskrive denne helt spesifikke formen for medvirkning, og det er smart tenkt. Tittelen kommer opprinnelig fra en teaterforestilling med samme navn. Med tittelen vil Company New Heroes vektlegge den evige søken og poengtere at de ikke sitter på det endelige svaret. Poenget er heller å stille spørsmål og stimulere aktivt engasjement rundt søken etter fremtidens former for demokrati i praksis. In Search of Democracy 3.0 spiller på at der det representative demokratiet har sine begrensinger, så er det gjennom deltagelse og aktivisme at en dypere demokratiform dannes.

Helt siden den franske revolusjonen har det foregått en kontinuerlig debatt innen samfunnsvitenskapen om hvordan demokratiet kan utvikles videre. En av gjengangerne i denne debatten har vært ulike former for deltagerdemokratiske institusjoner. I dagens samfunn der kompleksiteten er økende, men der vi også ser at folk utdanningsnivå og evner er svært store, så blir behovet for demokratiet til å fange opp disse stemmene enda større. Ikke minst kan en deltagerdemokratisk arena også bidra til større lojalitet til samfunnsbyggingen, til mindre utenforskap, til sterkere frivillig sektor og en mer dynamisk byutvikling.  Gevinstene i å la flere få komme nærmere beslutningene er store.

Medvirkning i lokalmiljøet handler nettopp som i In Search of Democracy 3.0 om å lage demokratiske prosesser i de helt lokale, og ofte små, sammenhengene. Det er tross alt der livet leves. Veien framover bør derfor handle om å bruke mange flere av de grepene som In Search of Democracy 3.0 viser fram.

For det andre så er In Search of Democracy 3.0 – slik det har foregått på Trosvikstranda – et eksempel på at det rent visuelle får en større rolle i byutviklingen. Mer tradisjonelle medvirkningsprosesser har en tendens til å fokusere på de rent formale sidene ved et prosjekt, som byggehøyder, volum og fotavtrykk. Samtidig er alle innforstått med at å snakke om arkitektur og byplanleggingen i alt det vesentlig handler om å forestille seg estetiske og arkitektoniske ferdige bygninger. Alle vet også at en interessant, funksjonell og vakker bygning ikke oppstår uten av formale plansjer, og tegninger, men detaljerte tegninger. De stadig mer avanserte digitale verktøyene som arkitektene bruker gjør det mulig å vise frem hyperrealistiske illustrasjoner over hvordan en bygning vil se ut når den er ferdig.

Det gjør at vi har fått en helt ny diskusjon om arkitektur og byutvikling. Ordskiftene som foregår over hele landet er som regel knyttet til at innbyggere rett og slett ikke liker det som skal bygges –fordi det som er forelagt dem rett og slett ikke ser bra ut. Det innbyggerne og kunstnerne som har deltatt i prosjektet på Trosvikstranda – og andre steder – viser er at de er svært kapable til å formulere hvordan en ny bydel kan se ut.

For det tredje så er In Search of Democracy 3.0 bygget på den grunnleggende forståelsen av at en by, et tettsted eller et nabolag alltid vil være et tablå for en sosial utopi. De mest radikale politiske prosjektene fra det 20. århundre viste seg å bære barbariet på innerlomma, men det betyr ikke at drømmen om et samfunn som er rettferdig og godt har forsvunnet. Snarere tvert imot så er denne drømmen sterkere enn på lenge.

Lokale aktivister, lokalpolitikere, næringsliv, kommuner og andre – over hele kloden – har vist stigende interesse for å løse samfunnet problemer i sitt nærmiljø. Fellesskapet i denne formen for bevegelse lar seg observere i medvirkningsprosesser, og siden In Search of Democracy 3.0 bruker en visuell tilnærming blir også utopiske prosjekter mulig å artikulere. Fraværet av en stram realisme i tegningene åpner opp for at de utenkelige blir tenkbart. Tegninger som form gir enorm frihet til deltakerne og åpner rommet for et sterk visjonært preg.

Den fjerde sterke kvaliteten ved In Search of Democracy 3.0 ligger i dets eksperimentelle natur. In Search of Democracy 3.0 er ikke det perfekte medvirkningsprosjektet, nettopp fordi det verken kan eller bør finnes. Det vakre i det In Search of Democracy 3.0 er at det verken prøve å lage den perfekte by eller den perfekte prosess, men at det er et forsøk på å skape et verktøy som åpner nye dører og engasjerer nye folk.

Toleransen som ligger i denne tilnærmingen viser at In Search of Democracy 3.0 viser at kunstneriske praksiser kan være berikende og samfunnsbyggende nettopp fordi viljen til eksperimentering er så grunnleggende og sterk. Denne medvirkningsprosessen gir en lekende inngang til et felt som sårt trenger å endre seg. Den åpne og spørrende formen, og den store toleransen for å tenke fritt, er et resultat av at en for mange fremmed profesjon – kunstnerne – og deres måte å tenke på har fått en rolle. Når et samfunn klarer å bruke kunst og kunstnere i byutviklingen så kommer det noe annet ut enn det man ville fått om andre profesjoner var inne. Dette “noe annet” trenger vi mer enn noensinne.

. Kommunen vet at mange av dem som fortjener å bli hørt ikke fanges opp av tradisjonelle medvirkningsprosesser. De ønsker derfor at In Search of Democracy 3.0 skal rulle ut sin metode. 

Medvirkning der byen allerede er bygget – gir det mening?

Som disse eksemplene viser så kan medvirkningsprosesser kan gi mer makt til innbyggerne når ny byområder skal utvikles. Men hva med de områdene som allerede finnes? I dette landet er det til tross for stor privat og offentlig rikdom, også byområder der fattigdom og utenforskap er massivt tilstede. En måte å styrke disse områdene på er å bygge sterkere sosiale bånd mellom innbyggerne. Det er det som på moderne norsk heter sosial bærekraft, og sosial kapital. Sosial kapital er et begrep som beskriver hvor sterke og forpliktene de sosiale relasjonene er. I en bydel med høy sosial kapital er graden av vennskap og kjennskap høy. Mange er på hils og mange viser omtanke for hverandre. Og ikke minst har innbyggerne sterk tillit – ikke bare til andre innbyggere, men også til samfunnets mer formelle institusjoner.

En av de mest åpenbare og gode strategiene i slike arbeider er å bygge lokale sterke institusjoner knyttet til helt spesifikke, konkrete steder i området. Den amerikanske sosiologen Eric Klingenberg har i sin forskning vist hva for eksempel et bibliotek eller et samfunnshus kan bidra med. Her skapes nabolag gjennom bruk av selve stedet. Mennesker utvikler vennskap og kjennskap til hverandre på et helt konkret sted – en møteplass. Som Klingenberg og mange andre forskere har vist så er det i en rekke byområder mangel på gode møteplasser. Å la lokalbefolkningen overta tomme lokaler og selv utforme dem med tanke på bred bruk, og unngå segregering på alder, kjønn og interesser, er helt avgjørende for å lykkes. Da kreves det brede medvirkningsprosesser som både bygger tillit i seg selv, og som utforsker muligheter.

Boligprosjekter som er basert på selvbyggeri, dugnad og andre fellesskapsprosesser er også gode verktøy for å utvikle sosial kapital. I en rekke selvboligprosjekter i Norge fra de siste 100 år er det dokumentert at samarbeid gjennom å bygge, renovere og eie hus sammen skaper til dels helt unike nabolag.  Går vi langt tilbake i tid finner vi Egne Hjem-bevegelsen fra 1920-tallet, eller fremveksten av boligsamvirket og dets mange ulike boligprosjekter. Nyere prosjekter som Svartlamoen i Trondheim – som ble født på begynnelsen av 1990-tallet – går i de samme sporene, og skaper inkludering og tilhørighet gjennom aktiviteter som handler om å gi folk et konkret eierskap – og en rekke plikter – knyttet til sin bolig.

Klassisk byplanlegging har vært preget av overmot, planleggerne trodde lenge at de kunne planlegge for oss alle. Imidlertid vet vi nå at hvis et sted planlegges av innbyggerne selv, så blir det mye bedre. […] Veien framover bør derfor handle om å bruke mange flere av de grepene som In Search of Democracy 3.0 viser fram.

Å spørre dem som sjelden blir hørt

Klassisk byplanlegging har vært preget av overmot, planleggerne trodde lenge at de kunne planlegge for oss alle. Imidlertid vet vi nå at hvis et sted planlegges av innbyggerne selv, så blir det mye bedre. De vet hva de savner. Det vet ikke de som står utenfor. I Norge kommer mye av denne nedenfra og opp-byplanleggingen fra lokale aktivister. I for eksempel, Oslo og Arendal er det de som har gått foran med innbyggerinvolvering.

I bydel Gamle Oslo finnes det områder der mer enn 40 prosent av barna vokser opp i fattigdom. Her  er utfordringene massive. De lokale aktivistene har alliert seg med bydelsadministrasjonen, med kommunens politiske nivå og profesjonell frivillig sektor. De ser at deltagelse i sivilsamfunnets organisasjoner gjør at flere gjennomfører videregående skole, og at færre havner på skråplanet. Nettopp ved å skape organisasjonelle og fysiske møteplasser, som er gratis, som er lærende og motiverende, kan fattigdommen bekjempes.

Drammen er en annen by med betydelige utfordringer med fattigdom og levekår. Her er In Search of Democracy 3.0 engasjert. Her vil det bli bygget nye bygg, det vil bli nye funksjoner i gamle bygg, men svært mye er allerede bygget. Drammen kommune har satt seg i førersetet og ønsket å ha med In Search of Democracy 3.0. Kommunen ser at dagens situasjon  må forbedres, og at fremtidens Drammen må være betydelig mye mer sosialt bærekraftig. Kommunen vet at mange av dem som fortjener å bli hørt ikke fanges opp av tradisjonelle medvirkningsprosesser. De ønsker derfor at In Search of Democracy 3.0 skal rulle ut sin metode. 

Medvirkning i lokalmiljøet handler nettopp som i In Search of Democracy 3.0 om å lage demokratiske prosesser i de helt lokale, og ofte små sammenhengene. Det er tross alt der livet leves. Veien framover bør derfor handle om å bruke mange flere av de grepene som In Search of Democracy 3.0 viser fram. Vi bør som samfunn lære oss å eksperimentere mer med virkemidlene. Hvis man vil kjempe hardere for å skape mer rettferdighet, bør man alltid søke svar hos de som sjelden får makten i tale.

Les også:

>> In Search of Democracy 3.0 – interaktiv installasjon
>> Vil vekke engasjement med veggmaleri
>> Fremtidens Trosvikstranda? Kunst som medvirkning under Kulturnatt Fredrikstad 2022

Innhold

    Relaterte artikler

    Relaterte artikler