Møt Mohammed Ellyas Lehry, ØITs nye aspirant

–Til syvende og sist ønsker jeg å utvikle en praksis som bidrar til det samfunnet jeg lever i, sier ØITs nye kunstneraspirant, Mohammed Ellyas Lehry.

Østfold Internasjonale Teater har engasjert Lehry som aspirant i hele 2025. Han har en mastergrad i performance fra Akademi for scenekunst ved Høgskolen i Østfold og har mange års erfaring som scenekunstner i India. Lehry vil delta i den daglige driften av teatret både i produksjonsavdelingen og gjennom å utvikle egne prosjekter. Vi ba ham dele noen av sine tanker og forhåpninger til det kommende året og det norske scenekunstfeltet generelt.

– En fantastisk mulighet

– Gratulerer med aspirantstillingen! Hva betyr denne muligheten for deg, både som kunstner og som menneske?

Tusen takk! Dette er fantastisk for en nyutdannet kunstner å få en slik inngang til det profesjonelle livet i Norge. For meg er målet å lære hva som skal til for at det skal fungere, og bruke denne lærdommen i egne kunstneriske prosjekter. Det er ingen hemmelighet at jeg kommer fra en helt annen kultur og et helt annet økosystem for kunst. Så samtidig som jeg lærer av dem, vil teatret forhåpentligvis også kunne dra nytte av det jeg kan, og lære noe av det. Jeg gleder meg til dette året!

Økt forståelse

– Kan du fortelle litt om bakgrunnen din som kunstner – og hvordan du har utviklet stilen og teknikken din?

– Min kunstneriske bakgrunn består i en blanding av tradisjonelt/ tekstbasert teater, gateteater og ensemblespill, som jeg hovedsakelig har trent på i India. I tillegg låner jeg elementer fra performancekunst, dokumentar-teater, aksjonsbasert kunst og auto-etnografi (en vitenskapsteoretisk, metodisk og praktisk tilnærming innen kvalitativ metode, red.anm.) som jeg har trent på her i Norge.

I det siste har jeg arbeidet med hukommelse som en kilde til performance. Jeg trekker veksler både på mine egne erfaringer og på andres historier for å skape fortellerbaserte forestillinger. Uttrykket mitt formes nok av et ideal om likeverdighet. Min utøvende praksis er grunnleggende feministisk, anti-kolonialistisk og anti-kastesystemer, og er i stedet basert på dialog og interaksjon. Det viktigste målet med det jeg gjør, er å få oss til å forstå hverandre bedre – skape en atmosfære av gjensidig respekt og nysgjerrighet.

Teater som en øvelse i samvær

– Hvordan ble du først interessert i teater, og hva inspirerte deg til å velge denne kunstformen som uttrykksform?

– Jeg er født i en tid preget av informasjonsoverskudd, skjermer, medier og internett. De fleste av mine vennskap og relasjoner til omverdenen baserer seg i stor grad på formidling gjennom digitalt teknologi. Etter å ha blitt introdusert for teater som en kommunikasjonsfremmende øvelse på skolen, utviklet jeg over tid interessen for denne «uvanlige» kommunikasjonsformen, rett og slett fordi den var så annerledes.

Jo flere forestillinger jeg spilte, jo mer begynte jeg å sette pris på de fysiske, analoge interaksjonene. Kanskje er grunnen til at jeg har fortsatt med scenekunst, at det representerer noe for meg – nemlig evnen til å dele rom – og verden – med andre. Jeg liker det konkrete og hverdagslige i det. Jeg ser for meg at teater nærmest er en øvelse i hvordan vi velger å være sammen med hverandre.

Fellesskapshandlinger

– Hva ser du som de største forskjellene mellom teaterlivet i India og i Norge?
Kan du dele ditt «utenfrablikk» på den norske scenekunstscenen?

– Som utenforstående ser jeg at det finnes et mye mer omfattende støttesystem her, altså at staten legger til rette for at det skal skapes kunst. I India støttes kunsten stort sett av private bidragsytere, eller er selvfinansiert. I Norge er det også større fokus på finansiert kunstnerisk utviklingsarbeid, noe som gjør det mulig for kunstnere å ta større sjanser uten å være redde for økonomisk ruin. Dette fører utvilsomt til nyskapning, og jeg har sett noen svært unike og interessante kunstverk i Norge.

Samtidig har Akademi for scenekunst ved Høgskolen i Østold – som er grunnen til at jeg er her i landet, og som har vært et kraftsentrum for kritisk tenkende, velformulerte og fantastiske kunstnere gjennom sine akademiske programmer og doktorgradsprogrammer – blitt lagt ned. Kulturbudsjettene står overfor nedskjæringer nasjonalt, så det begynner å føles litt mer dystopisk enn da jeg kom hit for to og et halvt år siden. Jeg liker å være her og å jobbe for å være en del av dette fellesskapet. Med tanke på hvor individualistisk og isolerende det kan oppleves å bo her, ønsker jeg meg kunst som gir fremmede mulighet til å komme sammen og bli venner. Jeg ønsker meg flere bevisste handlinger som skaper fellesskap.

Skjulte historier frem i lyset

– Er det noen spesifikke temaer eller historier du ønsker å utforske i ditt arbeid som kunstner? Hvordan vil du bruke scenekunsten til å formidle dem?

–Jeg arbeider med temaene minne og personlig historie. Når jeg ser meg rundt, ser jeg ulike typer mennesker rundt meg med sine helt egne, intrikate og spesielle liv. Jeg vil gjerne høre disse historiene og se dem på scenen. Det har vært en helt bestemt type historier som har funnet veien til scenen igjen og igjen, og jeg ønsker å bruke min kunnskap og kompetanse på disse områdene; altså å jobbe med hukommelse og personlige historier – for å få disse historiene opp på scenen. Jeg håper å kunne legge til rette for at de som sjelden høres, kan stå i sentrum, både gjennom workshops, forestillinger og pedagogisk arbeid – i samarbeid med de som forteller.

– Hvilke ambisjoner har du for fremtiden? Hvordan håper du at denne erfaringen ved teatret vil påvirke din kunstneriske utvikling, og hvilke prosjekter ser du frem til å jobbe med?

– Til syvende og sist ønsker jeg å utvikle en praksis som bidrar til det samfunnet jeg lever i. For meg betyr det å dele kunnskapen min med folk som ønsker å fortelle sine egne historier, og som ikke har hatt muligheten eller luksusen til å gjøre det tidligere. Jeg inkluderer meg selv i dette, og ønsker å fortelle mine egne historier, som jeg ikke har hatt mulighet til tidligere. Jeg håper å kanskje få en forskerstilling, eller langvarige og kortvarige prosjekter for å utforske dette oppdraget mitt.

– Vær nysgjerrig!

– Forhåpentligvis vil arbeidet ved Østfold Internasjonale Teater, som har et solid fokus forestillinger der publikum er aktivt deltakende, og ofte i offentlige rom, gi meg et innblikk i hvordan jeg kan komme i gang med denne reisen. Jeg ønsker å lage en interaktiv forestilling med skuespillere om «muslimskhet» som har vært mitt interesseområde de siste to årene. Jeg vil lage installasjoner som gir folk mulighet til å reflektere og huske, og snart kommer en som heter «memory machine» på Kunstfest Vol 6. I tillegg vil jeg gjerne utforske ulike måter å formidle de historiene som dukker opp i bevisstheten min! Jeg gleder meg til å jobbe med alt dette. La oss bli nysgjerrige igjen!