Å bygge et teater

intervju med avtroppende teatersjef Thomas Østgaard

Når 2025 blir 2026 går Thomas Østgaard av som Østfold Internasjonale Teaters første teatersjef. Han har ledet teateret gjennom en periode der både verden, Østfold og virksomheten har vært i rask endring. Hvilke tanker sitter han igjen med om perioden, og om scenekunstens rolle i Østfold i fremtiden?

(Intervjuet er gjort skriftlig, red. anm.)

– Du har ledet teateret i oppstartsår sterkt påvirket av fylkessammenslåing og -oppløsning, pandemi, krig i Europa og et mer polarisert offentlig ordskifte. Da du takket ja til å lede teatret i 2018, forstod du hva du egentlig gikk inn i – kunstnerisk, organisatorisk og personlig?

– Jeg hadde en idé om hva jeg gikk til, men visste også at det her ville være mye nytt. Nå, nesten åtte år senere, ser jeg jo at jeg hadde rett i det. Hovedforskjellen er vel at jeg tenkte da at jeg skulle være gjennom og lære det «nye» i løpet av det drøye første året. Mens virkeligheten har vært at det alltid kommer nye omstendigheter, og at man aldri blir helt utlært, sier den avtroppende teatersjefen.

Et teater for Østfold

 – Teaterets mandat er å være regionteater for Østfold;  et fylke med store levekårsutfordringer og lav andel statlig kulturstøtte. Hvordan har møtet med steder, lokalsamfunn og publikum i fylket formet teatrets kunstneriske retning; Har ØIT endret sitt forhold til Østfold – og har Østfold endret sitt forhold til ØIT underveis? 

 – Regionen har jo endret seg i løpet av disse årene; Teatret ble opprettet da Østfold fylkeskommune ble til Viken fylkeskommune – og dermed var befolkningen teatret skulle nå ut til, mye større både i antall og i geografisk spredning. Etter noen år gikk vi tilbake til å være Østfold igjen. Uavhengig av fylkesgrenser har det vært viktig å kunne tilby kunstopplevelser for alle, også de med mindre kjøpekraft; være oppsøkende og til stede lokalt, og finne måter å være relevant for de ulike stedene. Samtaler for å forstå de ulike stedene har vært med på å forme tilbudet, samtidig som denne dialogen også er med på å skape interesse og eierskap lokalt. Det tar tid og bygge gode relasjoner, men det er viktig for at eierskapet skal bli godt plantet i hele fylket.

Scenekunstens rolle i en verden i endring

– Din periode som teatersjef rommer pandemi, krig i Europa, økt polarisering og et mer konfliktfylt offentlig ordskifte. Har verdenssituasjonen påvirket ditt syn på hvilken rolle scenekunsten – og et regionteater – bør spille i samfunnet? 

– Verdenssituasjonen har i stor grad påvirket det kunstneriske programmet. Viktigheten av møteplasser fristilt for algoritmer, det å løfte store temaer og samtidig gi plass til den enkeltes stemme – å øve på meningsmangfold og demokratiske prinsipper – det har føltes presserende. Når verden endrer seg, må også teatret respondere på det og finne sin plass og rolle, og utfordre seg selv på hva samfunnet trenger som teatret og kunsten kan tilby, utover billettsalg og økte egeninntekter.

Offentlig rom og deltakelse

– ØIT har markert seg tydelig med kunst i offentlig rom og deltakerbaserte formater. Hvorfor har disse uttrykkene vært særlig viktige for teatret i denne perioden – og hva mener du de kan åpne for som tradisjonelle scener ikke alltid gjør? 

– Da vi startet opp ØIT var det mulig å kunne tenke nytt på hvordan et teater kunne plassere seg i forhold til andre allerede etablerte aktører – både institusjoner og private – og på den måten utvide bredden av det kunstneriske tilbudet til befolkningen. Kjernen i å jobbe med kunst i det offentlige rom, og med deltagerbaserte verk har vært å også nå ut til de som ellers ikke besøker teatret – og å kommentere, utfordre og leke med det samfunnet vi alle er en del av, ved å plassere oss midt i det.

– Hvordan har ambisjonen om mangfold i teatret preget ditt arbeid som teatersjef – både kunstnerisk og institusjonelt? 

– Det har vært, og er, viktig å fremme et mangfold av både stemmer og kunstneriske uttrykk. Vertskommunen til teatret, Fredrikstad, har ambisjon om å være en «liten verdensby» og enn så lenge ligger ØIT bare et stenkast unna Akademi for Scenekunst. Både kommunen og skolens ambisjoner har bygget opp under betydningen av å gi plass til uttrykk og kunstnere fra ulike kulturer. Formater som «KunstFest» og «§112 Fredrikstad» har blitt etablert blant annet for å skape nye rom for en bredde av kunstopplevelser. Det at teatret har tatt inn to praktikanter i denne perioden med en ikke-vestlig bakgrunn har vært med å utfordre måten teatret tenker på.

Thomas’ utvalgte

Vi gav Thomas følgende utfordring: Hvis du skal trekke frem seks spesifikke produksjoner fra perioden, som du av en eller annen grunn husker spesielt godt, hvilke vil det være – og hvorfor? Her er hans svar, i tekst og bilder:

1. In Search of Democracy 3.0 – installasjonen og forestillingen
Thomas: «Å tenke høyt sammen om hvordan fremtiden skal se ut har vært både viktig og veldig meningsgivende. I 2024 hadde vi Norgespremiere på en norsk versjon av forestillingen.  Installasjonen har turnert i over 5 år, og er stadig mer aktuell.»

2. The Ephemeral Tower (Moss) og The Ephemeral Theatre (Fredrikstad)
«Disse to storslåtte åpningsverkene engasjerte over 1000 innbyggere i Moss og Fredrikstad i 2021 og viste kraften i å skape sammen. Og så var det veldig gøy!»

3. Dette livet eller det neste
«Sterk østfoldhistorie dramatisert til en veldig slagkraftig monolog. Forestillingen fikk uventet, ny relevans da Russlands invasjon av Ukraina så og si sammenfalt med urpremieren i Fredrikstad i 2022.»

4. Vi er krigere
«Urpremieren på Monica Isakstuens tekst ble nakent og rått teater som ble vist på forsamlingshus i hele Østfold – en stor kunstopplevelse vist på små steder.»

5. KunstFest-serien
«I løpet av de siste årene har vi utviklet KunstFest – et konsept som gir følelsen av at Fredrikstad er en pulserende storby med stor takhøyde!»

6. Vadmelsbandens trilogi «Mannen og Kråka»
«Et unikt kunstnerisk prosjekt som samarbeidet med teatret gjennom tre år, og fanget essensen av at teater er her og nå – for i morgen er alt bare aske.»

 Ytringsrom og ytringsgrenser

 – En av dine ambisjoner har vært at teatret skal være og en aktiv samfunnsaktør. Hva krever det i praksis av en institusjon å være og tilby et reelt ytringsrom – også når det skaper friksjon? Har du opplevd grenser for hva som har vært mulig å gjøre eller si? 

–Det har vært viktig å legge til rette for et ytringsrom, men det fordrer også at man som institusjon og som enkeltperson kan komme til å møte ytringer som kan være ubehagelige. Ved å gå i åpen dialog med en sammensatt befolkning må man også være forberedt på å møte ytringer og meninger langt fra ens egne. ØIT har i min periode opplevd sabotasje av kunstverk, ekstern kansellering av en forestilling på grunn av innhold og opphetet debatt rundt verk og tematikk. Dette hører med i å være en samfunnsaktør, og fordrer at institusjonen og den enkelte forholder seg saklig og har gode interne retningslinjer især når noe vekker reaksjoner Med faktabasert saklighet, respekt og interesse for meningsmotstandere kan selv opphetede meningsbrytinger bli konstruktive.

Vanskelige valg og veien videre

– Alle lederperioder rommer valg som koster. Hvilke avgjørelser har vært de mest krevende for deg, og hvilke valg mener du i ettertid har vært avgjørende for teatret? 

–De mest krevende avgjørelsene for meg har vært de tunge beslutningene om å kansellere produksjoner langt ute i et utviklingsforløp. Det har skjedd to ganger i min periode. Særlig med Det Siste Værste (samarbeidsproduksjon med Motorpsycho og De Utvalgte, red. anm.) , som måtte avlyses pga. en storm rett før premiere, var det en krevende, men riktig avgjørelse.
 
– Hvordan vil du beskrive ØITs kunstneriske egenart i dag sammenlignet med da du startet?
 Når du nå gir stafettpinnen videre, hva hvilke ønsker har du for tiden som kommer – evt råd til dem som skal ta teateret videre – basert på erfaringene fra disse årene?

 – I en oppstartsperiode er det naturlig å gjøre utprøvninger, og justere seg etter erfaringene. Mitt råd til den neste perioden vil være å ikke være redd for å fortsette å prøve også det ukjente, være bevisst samfunnsoppdraget, se bredere på kunstens effekt enn billettsalg – og ha det gøy på veien!